En reise med farge og pensel – og mye mer enn jeg hadde drømt om
Når jeg går ut den store tunge døra i klosteret for siste gang er det fylt med opplevelser: Fra malestunder i en tilbaketrukket krok i klosteret, til en storslagen utstilling. Fra levende fortellinger fra kunsthistorien, til utflukter ispedd kultur og shopping. Det hele kronet av mat og vin fra det italienske kjøkkenet. Og sist, men ikke minst – dype møter med mennesker jeg aldri vil glemme.
Gro Anette Ervik Fanebust
Idet jeg kommer inn den store, tunge tredøren, tar middelalderklosteret Abbazia si San Petro imot meg med alt jeg kan drømme om av et italiensk middelalderkloster. Den vakre bygningen ble oppført i 1158, og fremdeles er det meste originalt med store, svale søyleganger, og omkranset av en vakker hage. I nyere tid er det bygget et basseng i hagen, her nyter vi den varmeste tiden på dagen. En vakker pergola innbyr til sosialt samvær rundt måltidene, som blir en opplevelse i seg selv; all mat er håndlaget på lokale ingredienser, og servert med utsøkte viner og olivenoljer fra området. I klosteret, med all sin historie, finner vi bortgjemte rom der man kan finne ro – alt sammen omkranset av dufter av lavendel, mynte og oregano fra klosterhagen, og selvsagt – en mystisk brønn.
Jakten på hvilepulsen
Denne uken skal vi male, og det mangler ikke på inspirasjon, og vi finner den i utsikten fra klosteret over det irrgrønne landskapet, i den fargerike maten, og i de vakre maleriene på klosterveggene.
På denne reisen er vi 20 deltakere med ulik erfaring. Noen har aldri malt før, andre har mange utstillinger bak seg. Enkelte er i klosteret for første gang, andre har reist tilbake år etter år. Enten man reiser alene eller sammen med venner – vi blir etter hvert en sammensveiset gruppe. Felles for oss alle er at vi ønsker å oppleve noe unikt, noe som beriker sjelen. Selv jakter jeg på hvilepulsen etter et spesielt hektisk år, og det tar ikke lang tid før jeg finner den. Hver morgen starter med meditasjon. Roen finner jeg under det maleriske taket i Abbedissens sal.
Eminente læremestere
Første gang jeg ble bergtatt av Annfrid Leikvolls bilder, var da jeg som ung journalist skulle dekke en av hennes førstevernissasjer i Fosswinckels gate i Bergen. Jeg ble rett og slett bergtatt. Siden har jeg beundret Annfrids malerier på utstillinger, og i private hjem – til og med under et besøk i Spania.
Da jeg hørte at kunstneren tilbød malekurs i galleriet sitt i Isdalstø, begynte jeg der. Å få male sammen med Annfrid i Italia var en drøm jeg bar på i noen år før endelig bestemte meg for å dra, og jeg angrer ikke. Jeg tror alle som møter kunstneren er enige i at det er noe spesielt – ikke bare med arbeidet hennes – men med mennesket Annfrid. Hun har en varme, livsglede og en visdom som hun deler rikt av til alle hun møter på sin vei. På denne reisen var også datteren, Kristine, med, og delte rikt av sin kunnskap om fargelære og teknikker.
Autentiske Italia
Å finne roen, leke med farger bak de svale veggene i klosteret er lykke. For dem som blir rastløse er det mye å finne på – aktivitetsnivået velger du selv. En liten rusletur unna, gjennom olivenlundene, ligger den pittoreske middelalderbyen Trevi. Her er det stille i gatene, og vi finner en tilbaketrukket hage der vi nyter en kaffi og nybakte croissanter, før vi rusler rundt og tar inn stemningen i de smale gatene. Trevi byr virkelig på italiensk landsbystemning. På vei tilbake til klosteret går vi innom den lokale slakteren, her får vi smake førsteklasses prosciutto.
Italia, Italia, Italia
Oppholdet byr også på en tur til Perugia, der rulletrappene tar oss inn i underjordske passasjer gjennom det som en gang var det historiske sentrum. På toppen åpenbarer den gamle delen av byen seg på en høyde, og tar inn utsikten før vi utforskerkulturkvartalet Palzza dei Priori med sine vakre bygninger. Vi må innom butikkene, og avslutter besøket med en italiensk pizza på en fortauskafe før vi vender tilbake til klosteret.
Når vi vender nesen hjem til Norge etter en minnerik uke, er det med mange opplevelser i bagasjen. Vi har opplevd hjertet av Italia, og vi har funnet hvilepulsen, venninnen min og jeg. Og vi er enige – vi skal tilbake!
